ARTIKLER


Karstein Solli, scenekunstner og førstelektor ved Skolen for samtidsdans

SMÅBARN SOM PUBLIKUM

Små barn som publikum lar seg heldigvis ikke kontrollere av "kunstpolitiet", men kan både gråte og le underveis i en forestilling. De påvirker kunstnerne sterkt, og det er nedslående at kunst og kvalitet for barn ikke diskuteres mer, skriver scenekunstner Karstein Solli i et leserinnlegg.

I oktober avsluttes et treårig europeisk prosjekt som heter ”Glitterbird - Art for the very young”, som er støttet gjennom EUs rammeprogram ”Culture 2000”. Scenekunstner og førstelektor førstelektor i drama og teaterkommunikasjon ved Skolen for samtidsdans, Karstein Solli, etterlyser i dette leserinnlegget mer debatt omkring kunst for barn:
"Prosjektet "Glitterbird" er et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Finland, Danmark, Frankrike, Italia og Ungarn. Norge er vertsland for prosjektet som ledes av Ellen Os og Leif Hernes ved Kunsthøgskolen i Oslo. I løpet av en prosjektperiode på tre år har 16 kunstnergrupper fra deltakerlandene skapt og presentert kunst for barn i aldersgruppen 0-3 år. De norske forestillingene, Unn-Margritt Nordseths ooujeeih, Jon Tombres ulv-ulv og Se min Kjole, hvor undertegnede er ansvarlig for produksjonen, har blitt vist her hjemme i regi av Dansens hus. De ble også presentert under Glitterbirds andre felles samling i Budapest i fjor høst. I oktober i år avsluttes prosjektet offisielt med at deltagerlandene presenterer sine forestillinger i Paris med påfølgende seminar og faglige diskurser om kunst for barn.
Mange av prosjektene er tverrkunstneriske og ikke alle er scenekunst. Et fransk bidrag er en bok, et finsk prosjekt en skulpturpark og et dansk en cd. Inspirert av mulighetene for å utforske, er mitt prosjekt utviklet i samarbeide med billedkunster Eivind Reierstad, kostymedesigner Svein Ove Kirkhorn, musiker Johannes Bergmark og danser Marianne Skjeldal.
En fast barnehagegruppe i alderen fra seks måneder til tre år har fulgt prøvene over tid. Vi har forholdt oss til barnas reaksjoner og dramaturgisk har vi vært påvirket av barns lek. Det karakteristiske ved leken er at den kan være preget av spontane impulser og endre karakter ved å gå over til noe nytt og annet. Dette har påvirket forestillingens form, men blir alene en litt begrenset tilnærming.
Lek er mer enn fiksjon
Det positive med å la barns lek forme dramaturgien er at det kan oppstå en form for parallelle møter mellom barn og kunstner. Dette vil jeg beskrive som et åpent og potensielt rom for å utforske videre kommunikasjon. Dramaturgi er ikke et statisk eller isolert fenomen knyttet til instrumentelle grep for å strukturere en forestilling. Lek er mer enn fiksjon ,”lek handler om å leve her og nå” (Ivar Selmer Olsen: Mens leken er god. Tano Aschehoug, 1999). Derfor kan ikke Se min kjole reduseres til kun å handle om å mestre de estetiske virkemidlene godt nok.
Situasjonen med barna, det voksne publikum og kunstnere, kan om vi vil, stille spørsmål ved våre oppfatninger om virkeligheten og ikke minst voksnes forestillinger om barndom.
Dette perspektivet kan være spennende å forfølge mer i framtidige prosjekter med barn. Vi bør kanskje ha i minne at scenekunst kan handle like mye om å tilsløre, som å avdekke sider av det å være menneske?
Kunst og kvalitet
I tillegg til den nære kontakten med barna har vi som deltakere fått veiledning og råd fra initiativtagerne til Glitterbird gjennom internasjonale møtepunkt med seminar og muligheter for å se og høre om hverandres prosesser og forestillinger. De kunsteriske bidragene i Glitterbird er satt inn i en større og meningsfylt kontekst som strekker seg utover det å vise forestillingen alene. Dette er en måte å ivareta kunstproduksjon som man innen scenekunst sjelden får sjanse til å være med på.
Det er et paradoks at mye av den utenominstitusjonelle scenekunsten mangler denne dimensjonen av genuin interesse fra andre og flere ledd knyttet til produksjonen. Ofte blir dialogiske erfaringer borte og usynlige i målet om produksjon og representasjon. Med det forsvinner også kunnskap om hvordan kunst kan bli til! Glitterbird går utover sine egne rammer og handler ikke alene om kunst for barn, men hvordan vi forholder oss til kunst som fenomen i lys av både sosiale, politiske og økonomiske aspekter. Glitterbird framstår derfor som en mulig modell for skaping av annen scenekunst. Det kan vel også i denne sammenheng være relevant å spørre hvor teaterinstitusjonenes interesse er for barn og scenekunst?
Kunstpolitiet
Kvalitet er et ofte benyttet begrep i forbindelse med kunstproduksjon, og ofte uten nærmere beskrivelse av hva som legges i begrepet. Antagelig benyttes det minst av kunstnere selv, og mest i byråkratiet, og av en eller annen grunn av kunstnere som er satt til å gjøre kvalitetsvurderinger. Litt på spissen kaller jeg dem ”kunstpolitiet”.
Kunstpolitiets agenda er at barn og andre kunstmottagere må slippe unna dårlig kunst, omtrent som vi må unngå å få i oss ecoli-bakterier. Produktet må sikres å holde mål! Men derfra er det langt fram til å finne en forståelse som kommuniserer med andre, om hva det egentlig er snakk om, når man sier kvalitet. Kvalitetskriteriene er knyttet til bedømmelse, egenskaper, verdier og kontroll. Det er snakk om en hårfin balansegang mellom posisjonering/makt og kunstnerisk skjønn når kvaliteten skal bedømmes. "God" kan sidestilles med ord som "rikelig", "velgjørende" og "frivillig".
Om man mener at noe er god kunst, er det like viktig at dette uttrykkes i det offentlige rom, som at det foregår interne meningsutvekslinger i utvalg og komiteer om hva som er kvalitativt godt eller ikke. Jeg spør: Kan det være mulig å differensiere et betydningsinnhold mellom ”kvalitetskunst” og ”en god kunstopplevelse”? Hva kan kjennetegne god kunst for barn?
Blikk og behag
Barnets blikk er åpent og nysgjerrig, om barnet ankommer trygt i en situasjon. Det er mer ubehagelig å møte det voksne blikket, som kan være ladet med skepsis og en viss forutinntatthet. (Blikket til kunstpolitiet kan feks uttrykke ”La meg se noe jeg aldri har sett før” og ”Jeg forventer å se noe bra”!) Men Se min kjole og andre forestillinger kan ikke reduseres til å handle om det å bare se. Barna benytter umiddelbart hele sanseapparatet sitt i situasjonen og er like oppmerksomme på lyd. ”Hør min kjole” kunne vært en like relevant tittel. Barna kan også reagere med kinetisk respons på bevegelige, dansante og fysiske uttrykk.
I mye av samtidens diskurser om visuell kunst, kritiseres nettopp blikket og øyet ved at det har blitt et slags overforbruk på stimuli av synssansen, på bekostning av de andre sansene vi har for å kunne oppleve. Dette er særlig fremtredende i vestlig kultur. Dette er interessant med tanke på hvordan vurdering av kvalitet i kunst omtales eller utelates i det offentlige rom og i media.
Barna representerer framtidens publikum og kunstnere. At diskurser om kvalitet ser ut til å være mangelfulle er derfor nedslående.
Barn som publikum
I sin nye bok ”Behaget i kulturen” sier sosiolog og forsker Arild Danielsen at publikum primært ikke oppsøker kunst og kultur for å bli utfordret, men heller for å behages. Barn har tydeligvis ikke vært sentrale i hans undersøkelse, siden aldersgruppen 0-3 ikke kan krysse av på sosiologiske spørreskjemaer. De kan, uten at de lar seg kontrollere, heldigvis, både gråte og le underveis i en forestilling. De er et publikum som i sterk grad påvirker med sin tilstedeværelse og jeg tror ikke det nødvendigvis skal være behagelig for noen. Jeg tror også det er farlig med forenklinger eller konklusjoner om resepsjon av kunstuttrykk. Kunstnere er i stand til å endre strategier raskt, om mulighetene tilsier det.
Danielsen fremhever også at de foretrukne alternativene for publikum er tradisjonelle og går på at god kunst er ”pent” eller ”vakkert”. Dette er i tråd med det jeg nevner over, om å la seg forføre av visuelle estetiske virkemidler. Jeg skulle ønske det ble en større bevissthet og diskusjon om effekten og virkninger av scenekunst, utover om det er pent eller ikke. Danielsen sier videre at ”å være en kulturforbruker er en viktig identitetsfaktor for det å være en del av den utdannede middelklassen”. Det er ikke denne kulturforbrukeren jeg er mest opptatt av, men at mange flere kan få tilgang til kunst – uavhengig av klasse eller sosial status. Her mener jeg at vi har en enestående mulighet med små barn. Barnehagene rommer også det univers av sosiale og etniske ulikheter som i møte med kunstnere kan bidra til framtidig kognitiv dannelse og forståelse."